Chantal: Jeg sørget ikke, jeg var fulltidsadministrator for min fars liv

Da faren til Chantal (46) gikk bort, trodde hun at tårene ville bli det tyngste. Men nei da: Dagene hennes besto mest av å sitte i telefonkø, spore opp kundenummer og fylle ut skjemaer.

«Faren min var en mann av orden og system. Sokkene hans lå sirlig sortert etter farge, og papirene hans satt pent i permer. Det var i hvert fall det vi trodde. Da han gikk bort, føltes det som om jeg måtte rydde opp etter ham. Men det viste seg at arven først og fremst besto av papirstabler, ventemusikk og ‘trykk 1 for kundeservice’.

Den første uken var fylt med sorg. Den andre uken begynte posten å komme. Ikke lenger kondolansekort, men skattekrav og polisepapirer. Hver eneste bedrift – fra avisen til helseforsikringen – måtte gis beskjed. Og det var starten på en ny fulltidsjobb.

Jeg ser meg selv for meg der jeg sitter ved kjøkkenbordet: permer foran meg, telefonen hans ved siden av, og en notatblokk klar. Tre timer senere hadde jeg sagt opp nøyaktig én avtale. Resten av tiden? Venting. Først ti minutter i telefonkø. Så spørsmålet: ‘Hva er kundenummeret?’ Det sto selvfølgelig i en e-post jeg ikke fikk åpnet. Da jeg forklarte hvorfor, ble jeg satt over. Mer venting. Ny medarbeider, samme lekse: ‘Beklager, uten de opplysningene kan jeg ikke hjelpe deg videre.’

Det føltes som et terningspill der man bare rykker tilbake til start. Facebook krevde dødssattest, boligbyggelaget ville ha skifteattest, og advokaten ba om en oversikt over kontoene hans (som jeg ikke hadde tilgang til). Alt stoppet opp på grunn av noe jeg ennå ikke hadde.

Og midt i alt dette ville jeg bare sørge. Men hver gang jeg ville åpne en eske med bilder, ringte telefonen: ‘God dag, du snakker med inkassoavdelingen. Du har en ubetalt faktura hos oss.’ Du gjetter det sikkert: kundenummer, polisenummer, avtalenummer. Alt annet enn litt medmenneskelighet.

De fleste medarbeiderne var oppriktig hyggelige. De skjønte situasjonen min. Men ja, uten en avkrysning i systemet var de låst. Systemet bestemmer, mennesket må vente. Og i mellomtiden satt jeg i timer og bladde i pappas permer, som viste seg å være langt mindre ryddige enn sokkeskuffen hans.

Etter noen uker med ringing, e-poster og brev var det endelig ordnet. Jeg følte meg mer utslitt enn lettet. Å sørge krever energi, men det administrative papirarbeidet tok knekken på meg.

————

Den følelsesmessige børden etter et dødsfall er tung nok i seg selv. Det administrative kaoset bør ikke være en ekstra hindring. En digital oversikt kan spare dine etterlatte for uker med frustrasjon og ventetid. Med en tjeneste som Veault skaper du en tydelig og komplett oversikt over alle praktiske forhold, fra kundenummer til avtaler. På den måten etterlater du deg ikke et detektivarbeid, men en god start, slik at dine nærmeste får tid til det som virkelig betyr noe.